Klikk her for å lese debattinnlegget i Stavanger Aftenblad.
Hogne Hongset har gjort det til sin livsoppgave å rakke ned på fornybarnæringen. Dels gjennom kriminalromaner, men enda oftere gjennom foredrag og debattinnlegg. Så også i Aftenbladet 31. mars. Her hevder han at lederne for landets kraftselskaper etter 1990 utviklet næringen videre «for egne formål, og ikke ut fra hva som tjente landet best». Det er en grovt uriktig påstand.
Kommer samfunnet til gode
I 1990 vedtok Stortinget en ny energilov som innførte konkurranse om strøm og etablerte et av verdens første markeder for kraftprodusenter og strømkunder. Siden har hele Europa og svært mange andre land fulgt Norges eksempel og brukt det norske og etter hvert nordiske kraftmarkedet som modell. Det har de gjort fordi det kommer samfunnet og innbyggerne til gode gjennom lavere strømpriser og tryggere kraftforsyning, og naturligvis ikke for å berike noen få kraftverksledere.
Før 1990 var det langt på vei kommunenes ansvar å sikre innbyggerne sine strøm i kontakten, og strømprisen ble vedtatt av kommunestyrene. Ulempen med denne modellen var at utbyggingen av kraftverk og kraftnett ofte ikke hang sammen med etterspørselen. Noen steder ble det bygget for mye, andre steder for lite. Den samlede kostnaden og ulempen for samfunnet ble unødvendig høy.
Gitt jobb til 20.000
Liberaliseringen av kraftmarkedet har sørget for at vi produserer den kraften som etterspørres, når den etterspørres og der det koster minst å produsere den. Det er ingen tvil om at markedet har tjent norske strømkunder godt: Vi har hatt Europas laveste strømpriser i 20 år, og vi har de fleste år siden 1990 hatt lavere strømpriser enn på 1960-tallet. Samtidig har fornybarnæringen gitt jobb til 20.000 mennesker over hele Norge. Bidraget til stat, kommuner og fylker var i 2018 nok til å dekke kostnadene for nesten alle elever i den norske grunnskolen, eller hele forsvarsbudsjettet.
Det er bred politisk enighet om det kraftmarkedet vi har i dag, fra kommunestyrene som forvalter verdiene som skapes i lokale kraftselskaper, til Stortinget som behandlet en helhetlig energimelding så sent som i 2016. Det samme gjelder kablene som knytter oss sammen med våre naboland, og gjør at vi kan utnytte kraftressursene best mulig på tvers av landegrensene. Norge har hatt slike kabler siden 1960 – til Sverige, Danmark, Finland, Nederland, Russland og snart til Tyskland og England.
Strømmen går begge veier
Hongset omtaler dem konsekvent som «eksportkabler». Men sannheten er at de brukes til å sende strøm begge veier. I fjor importerte vi omtrent like mye strøm som vi eksporterte. Handel med fornybar energi bør være like naturlig for Norge som handel med laks, olje og gass. Det gir oss flere bein å stå på i en fremtid med fallende oljeinntekter. Og det bidrar til raskere utslippskutt i Europa.
Sånn sett er det trist at regjeringen har valgt å utsette behandlingen av NorthConnect-kabelen mellom Norge og Skottland, etter press fra en uvanlig og nokså sprikende koalisjon på Stortinget. Norge står i fare for å gi bort noe så sjeldent som et lønnsomt klimatiltak. Staten og kommunene som eier vannkraften mister fremtidige inntekter som ville gitt økt velferd i Norge. Her har Hongset fått det som han vil – inntil videre. Men bortsett fra i akkurat denne saken, er det vanskelig å forstå hva han vil med kraftmarkedet, og hva som er hans klimaplan for Norge og Europa. Om drømmen er å skru klokka 30 år tilbake i tid, står han nok ganske alene. Heldigvis.
