Europa er i ferd med å bygge om hele energisystemet sitt i klimavennlig retning. Omfattende elektrifisering drevet av vind- og solkraft, batterier og ladeinfrastruktur kan sette standarden for resten av verden, og dermed gjøre det mulig å nå klimamålene i Paris-avtalen. Men det haster. Det globale klimatoppmøtet i Polen som starter 3. desember, vil være nok en påminnelse om at noen må gå foran og vise vei. Norge har mulighet til å ta denne rollen. Det vil gi oss et forsprang både klimamessig og kommersielt, som kommende generasjoner vil takke oss for.
Den europeiske omstillingen til mer elektrisk energibruk basert på væravhengig vind- og solkraft, vil kreve et enda mer velfungerende kraftmarked og flere kraftlinjer over landegrensene for å lykkes. Det vil være umulig for Europa å nå sine klimamål om hvert land skal stå alene. Strøm er ferskvare og kan bare lagres i svært begrenset grad, derfor må produksjonen være tilgjengelig i samme sekund som kunden trenger strømmen.
I denne omstillingen med tilhørende enorme investeringer, vil det stå igjen noen vinnere og noen tapere. Norge og norsk fornybarnæring med sin unike vannkraft og gode vindressurser er – sammen med sterke kompetansemiljøer og en moderne industri – godt rustet for å bli en vinner i det grønne kappløpet. Det trenger vi ikke bare for klimaets del, men for å finansiere velferdsstaten vår når olje- og gassinntektene reduseres.
Med dette bakteppet er det nedslående at vi har fått en så defensiv og følelsesladet samfunnsdebatt om europeisk handel. Norge med sine naturgitte fortrinn har alt å vinne på EØS-avtalens forutsigbare spilleregler i et marked der de store landene ikke kan herse med de små. Fornybarnæringen med sitt dominerende offentlige eierskap, er fastlandsindustriens største verdiskaper og bidrar med over 50 milliarder kroner til samfunnet årlig. For å øke verdiskapingen må vi fra norsk side prege helheten i rammevilkårene når de drøftes i Brussel, slik som vinterpakken denne høsten. Det løses ikke gjennom fakkeltog om enkeltparagrafer ti år etter at de ble vedtatt av EU.
Norge har også alt å vinne på å legge til rette for krafthandel med andre land, som gjennom den planlagte NorthConnect-kabelen fra Eidfjord i Hordaland til våre naboer i Skottland.
Dette bestemmer Norge helt selv, og slik vil det fortsatt være med de nye europeiske reglene fra 2020. Også her preges debatten av en defensiv holdning, i stedet for offensive vekstambisjoner.
NorthConnect er ikke bare viktig for at Storbritannia skal kunne nå sine klimamål gjennom utbygging av vindkraft. Den er også beregnet til å være Norges mest lønnsomme noensinne, med om lag 10 milliarder kroner i samfunnsøkonomisk overskudd.
Energimyndighetene må i vurderingen av prosjektet se bredt på fordelingsvirkningene mellom ulike grupper og konsekvensene for kraftsystemet. Det er nemlig ikke slik at dersom vi velger å "vente og se", vil våre naboer sitte stille og kraftprisene ligge fast. Både Tyskland og Danmark planlegger nye kabler til Storbritannia, og Norges forbindelser til Sverige og Danmark vil bli forsterket. Spørsmålet er derfor ikke om det skal bygges ut mer kapasitet fra det nordiske markedet, men heller hvem som skal bygge og når. Vi kan altså velge å la "transittland" høste profitten av å videreselge vår fornybare energi til nye markeder, eller vi kan legge til rette for at mest mulig av verdien blir igjen i Norge.
Motsetningene mellom fornybarnæringen og den kraftkrevende industrien er langt mindre enn man kan få inntrykk av. Norsk industri har de mest attraktive rammebetingelser for energi i Europa og blant de beste også globalt. Denne situasjonen vil fortsette. Den positive utviklingen illustreres ved rekordresultater fra industrien, og at bruken av elektrisk kraft i metallindustrien har økt hvert år etter finanskrisen. Det er nylig inngått en rekke langsiktige industrikraftkontrakter, noen så langt som 15-18 år frem i tid.
Kraftproduksjonen i Norden er normalt høyere enn forbruket, og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) venter at overskuddet vil øke i årene som kommer. Dette gir attraktive muligheter for elektrifisering, nye industriarbeidsplasser og lønnsom krafthandel over landegrensene. Norge kan ta en lederrolle i kappløpet for å oppfylle Paris-avtalen, som verdens første fornybare og fullelektriske samfunn. Det forutsetter en uredd og offensiv holdning til felles energimarkeder.
