Nasjonale strategier meisles ut i disse dager.
I spørsmålet om kraftkabelen North Connect mellom Norge og Skottland skal få konsesjon, ligger klimapolitikk, EU-politikk, industripolitikk og forbrukerhensyn (økte strømpriser) i potten. Det som ser ut som en enkeltstående politisk avgjørelse, vakler på toppen av noen av de mest avgjørende og splittende politiske temaene i Norge.
Det ryker fra Stortinget, hvor det politiske spinnet og posisjoneringen går på høygir.
Hva vet vi? Denne uka la Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) fram en rapport som viser at kabelen vil være samfunnsøkonomisk lønnsom, fordi kraftselskapene (som eies av kommunene) vil tjene mer på dette enn det koster forbrukerne i høyere strømpriser. Vi vet også at kabelen vil kutte utslipp på to millioner tonn CO2 årlig i Storbritannia, tilsvarende 1 million biler. Strømprisen økes altså likevel litt for deg og meg, og den kraftkrevende industrien får høyere kostnader.
Det store spørsmålet er, hvem vinner? Kan alle vinne?
Når vi ser den politiske kampen som utspiller seg nå, det ikke lett å se for seg et pent utfall av dette. Senterpartiet og Rødt har lenge mobilisert mot kabelen, det samme gjør nå Frp's parlamentariske leder på Stortinget - ut fra akkurat de samme argumentene: de ser det som en trussel mot industrien og forbrukerne - ikke minst en meningsløs kobling til EU hvor vi taper og de vinner.
Samtidig er regjeringen for - med et indre splittet Frp. Arbeiderpartiet må ri to hester. De ser klimagevinsten, men har lagt inn en rekke forbehold i sin støtte til kabelen, slik at det i praksis betyr nei. Dette må de gjøre for å tilfredsstille LO og industrien som frykter høyere strømpriser, og Senterpartiet - som rene og ranke går til hardt angrep på en politisk alliert som våger å vise tvisyn. SV er også rolige i sin motstand. Splittelsen er påtakelig på begge sider av det politiske spekteret.
Det er regjeringen som avgjør om kabelen skal bygges, men saken bærer i seg så mange elementer at den skriker etter et kompromiss. Et slikt kompromiss bør inneholde fordelingspolitiske hensyn og avbøtende ordninger for industrien. Det har man fått til før, i forbindelse med andre kabelvedtak.
Aktørene, og regjeringen, kan gjerne dyrke uenighetene. Det betyr i så fall å dyrke egne, interne uenigheter med det nest største regjeringspartiet. Alternativet er å søke bredt, finne gode argumenter og ordninger som står seg - både for Norge og som har troverdighet hos velgerne.
Lederartikkelen er i Dagbladet 12.12.2019.
