Artikkelen sto først i Aftenposten 7.februar. Trykk her for å lese artikkelen på Aftenposten.no.
Vi kunne startet langt inne i Hardanger, i Norges vannkraftmessige Shangri-La. Der har landets mest omdiskuterte energiforbindelse sitt startpunkt.
665 kilometer strømkabel skal etter planen rulles ut fra Simadalen, gjennom Hardangerfjorden og Nordsjøen til den uanselige skotske byen Peterhead, i den hensikt å frakte miljøvennlig strøm til Skottland, og litt tilbake til Norge.
Kabelen kalt NorthConnect er blitt politisk rødglødende. De nyutslupne fengselsfuglene i Frp har sagt nei og ingen vet lenger hvor Arbeiderpartiet hopper.
Ikke særlig realistisk, kanskje
Men først skal vi en tur innom den 1100 sider lange rapporten regjeringen la frem i forrige uke: Klimakur 2030, om hvordan innenlandske klimautslipp skal ned 40-50 prosent på ti år.
Noen gladrapport kan ingen si at det er. Kort oppsummert: Det meste som har reell effekt på klimagassutslippene i Norge, vil gjøre vondt. Eller være dyrt.
Mindre kjøttforbruk gir færre bønder. Elektriske ferger gir høyere fergepriser. Klimakrav i offentlige anskaffelser gir høyere offentlige utgifter. Økt CO2-avgift kan sette arbeidsplasser i fare.
I det hele tatt kan man spørre seg om de ulike medisinene i klimakuren er særlig realistiske. Nesten alle tiltakene kan hevdes å monne lite, koste mye, slå sosialt skjevt ut eller ha usikker klimaeffekt, og helst alt på en gang. Og Norge er jo et bitte lite land i verden uansett.
Problemet er bare at Norge ikke har særlig mye valg, dersom vi skal innfri de forpliktelsene vi har inngått blant annet i Parisavtalen, overfor EU og i den norske klimaloven.
Som et av verdens rikeste land har Norge eksepsjonelle forutsetninger til å få ned egne utslipp og dessuten en forpliktelse til å kutte mer enn vår størrelse skulle tilsi. Også det prinsippet er del av Parisavtalen.
Bråk vil det bli
Valget er enkelt sagt å droppe klimamålene og svikte disse forpliktelsene, eller innstille oss på å gjennomføre klimakuren. Det vil være vanskelig. Omstilling er jo alltid det.
Trøsten er at dette også vil bety nye muligheter – og dessuten vil mange av tiltakene gi positive bieffekter. Ett eksempel: Følger vi kostholdsrådene, som Klimakuren foreslår, vil den norske folkehelsen bli mye bedre.
Bråk vil det likevel bli. Det vil gå ut over melkebønder og legge jordbruksarealer brakk. Men å lykkes i klimapolitikken krever vilje til å gjennomføre endringer som vil være vanskelige, upopulære og i utgangspunktet ramme noen hardere enn andre.
Kappløp mot bunnen
Finnes denne viljen? Det ser ikke så lyst ut, om man ser for eksempel på signalene fra de for tiden fire store partiene på meningsmålingene.
De eneste klimatiltakene Senterpartiet ivrer for, er dem som gagner landbruket og skognæringen spesielt, eller distriktsnæringer generelt. Frp er også mot de aller fleste initiativ med noen som helst negativ effekt for folk flest. Eller folk færrest, for den saks skyld.
Nå har også Arbeiderpartiet begynt å konkurrere med Senterpartiet om å være Senterpartiet. Statssubsidiert industribygging virker som partiets hovedplan for det grønne skiftet. I høst kritiserte partiet økningen i CO2-avgiften – det beste og mest effektive virkemiddelet i klimapolitikken – fordi den virker.
Det er grunn til å frykte et kappløp mot bunnen der terskelen for hva som er en uakseptabel byrde for folk eller interessegrupper, senkes.
I dette selskapet er Høyre en klimapådriver. Det sier mest om selskapet, selv om regjeringen skal ha ros for å stramme til ambisjonen for 2030 enda litt til i går.
Selv lette tiltak er vanskelige
At partier kvier seg for smertefulle tiltak, er ikke akkurat nytt. Men selv letteklimatiltak er nå blitt vanskelige i Norge. Og her er vi tilbake til NorthConnect.
Klimaeffekten av NorthConnect er stor og positiv. Utslippskuttene regnes ikke på det norske klimabudsjettet, men det er irrelevant for den globale oppvarmingen.
Det er også uomtvistet at kabelen er samfunnsøkonomisk lønnsom for Norge. Vi vil tjene penger på å selge miljøvennlig energi til utlandet.
Den eneste ordentlige ulempen er at den kan gjøre strømregningen marginalt dyrere enn den ellers ville ha vært. Derfor er Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Frp imot. Espen Barth Eide (Ap) har understreket at slike kabler er «klimamessig kjempelurt», men sier likevel nei.
Dyrere strømpris kan politikerne løse ved å senke elavgiften tilsvarende. Hvis bekymringen for kraftkrevende industri er problemet, kunne sikkert Ap og Sp ha klart å finne en løsning for å kompensere den særskilt, dersom effekten skulle vise seg.
Dette går an å løse. Hvis man vil.
Hvis ikke, står det alltid klar et annet hensyn som kan veies tyngre.
