Artikkelen ble først publisert på DN.no 7.februar. Trykk her for å lese artikkel på nettsiden.

"Fordi arvesølvet vårt, den norske vannkraften, den skal ikke selges ut."
-Ap-nestleder Hadia Tajik i video på Facebook

Fredag la regjeringen frem Norges oppdaterte klimamål. Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn var opptatt av å understreke at Norge er første vestlige land som melder inn et slikt oppdatert mål til FN.

Det oppjusterte målet er en del av den internasjonale prosessen i år der landene blir bedt om å vurdere sine ambisjoner på nytt slik at verden skal komme på rett kurs for å holde Parisavtalen. Hvor mange land som skjerper målene sine, vil vise seg på klimamøtet Cop 26 i Glasgow i november.

Det oppdaterte norske målet viser mest av alt at Norge følger det EU gjør. Og at Norge samtidig ønsker fremstå ikke som en etterdilter, men som en pådriver ved å si ambisiøse ting før EU har konkludert.

Da Parisavtalen ble inngått i 2015, la Norge – som EU – inn et mål om å kutte utslippene med 40 prosent i 2030 sammenlignet med 1990. Nå legger Norge inn 50 eller 55 prosent. Avhengig av hva EU ender på. Hva den vil koste, er mildt sagt uklart. Også det blant annet fordi mye vil avhenge av hvordan EU videreutvikler klimapolitikken.

En vill tanke, men kanskje det hadde vært en idé om Norge meldte seg inn i EU for å få innflytelse på norsk klimapolitikk.

Samtidig ligger en liten brikke i den store klima- og energiomstillingen Europa prøver å få til, som en betent orm i norsk politikk. Nemlig kraftkabelen Northconnect til Skottland.

Mer elektrifisering og mer fornybar energi er noe av det aller viktigste for å nå klimamålene i Europa. Men da trengs det mer utveksling av kraft for at det skal være i lys i fabrikken også når det ikke blåser. Og for å utnytte ressursene best mulig. Der mangler det mye i dag. For eksempel i Skottland der dårlig kapasitet i strømnettet gjør at vindkraftprodusenter får betalt for å stanse produksjonen når nettet er fullt. Altså betalt for ikke å produsere så mye klimavennlig strøm som de kan.

Mange steder i Europa trengs det bedre kraftutveksling, blant annet mellom Skottland og England og mellom nord og sør i Tyskland. Også en kabel fra Norge til Skottland vil være med på å lage et mer velfungerende kraftsystem der klimamålene blir lettere å nå. Den vil legge til rette for bedre utnyttelse av vindressurser i Skottland og vannressurser i Norge.

Og best av alt: Samfunnsøkonomisk vil prosjektet være lønnsomt for Norge, ifølge Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE).

En som er imot kabelen, er administrerende direktør Stein Lier-Hansen i Norsk Industri. Mandag var han på en konferanse i Stavanger. Han snakket ikke om kabelen. Men han snakket om behovet for satsing på havvind – med statsstøtte – og på karbonfangst og -lagring – også med statsstøtte.

Han ber altså staten bla opp for å finansiere mulige nye norske industrieventyr. Men samtidig si nei til et lønnsomt prosjekt som vil gi staten inntekter og gjøre fornybar energi mer verdifull, men kan gi forbrukere og industri bitte litt høyere strømpris. Altså subsidiere dyre ting. Og si nei til lønnsomme ting.

På Stortinget har det nylig frigjorte Fremskrittspartiet kastet seg inn i konkurransen med Senterpartiet om å være mest imot Northconnect og mest for kraftproteksjonisme. Det er i dette selskapet Arbeiderpartiet for tiden befinner seg, ikke minst med en pussig Facebook-video der nestleder Hadia Tajik sier at Ap ikke vil selge arvesølvet. Som om eierskapet til vannkraften kan smugles ut via kabelen.

Både Frp, Sp og Rødt har lagt frem forslag på Stortinget for å stanse Northconnect. Det er klassiske forsøk på stortingsregjereri. Olje- og energiminister Tina Bru har myndighet til å gi konsesjon. Og hun bør gjøre det.

Så får Ap protestere. Med Sp, Rødt og Frp. Og et SV som virrer rundt usikkert på om det er mest mot energisamarbeid med EU eller mest for klima.

De bør få anledning til å finne ut om de trives sammen.